Latterliggjøring på nett

Helt fra jeg var liten har jeg rukket opp hånda – eller for å være helt ærlig: Jeg skravla før noen rakk å rekke opp hånden. Jeg var uredd til tross for at jeg titt og ofte følte jeg ble misforstått, hengt ut, latterliggjort eller fikk massiv kritikk tilbake. Jeg har følt at jeg har noe viktig å bidra med, og det kan man ikke sitte inne med. Slik er jeg opplært hjemmefra.

Det var helt til 2009. Da la jeg ut mine første videoer på YouTube. Jeg ønsket å hjelpe andre med verktøy som kan gjøre at vi kan ha en bedre hverdag, bli bedre mammaer, ledere eller mennesker. Jeg ville gjøre en forskjell for noen. Så fikk jeg en sår kommentar på videoen fra en anonym som mente jeg så ut som en slagpasient (jeg har veldig skjeve lepper når jeg snakker) og at jeg burde ”bruke de skjeve leppene til noe helt annet enn å dumme meg ut på video”. (Jeg har ”justert” ordlyden da den rett og slett ikke egnet seg på trykk verken på YouTube eller her).

At noen kunne si noe så stygt, tenkte jeg for meg selv. Og de kjente meg ikke engang. Tenk at noen kunne dømme meg uten å snakke med meg? Hadde han ikke hørt budskapet? Hvorfor ville han latterliggjøre meg når han ikke engang kjente meg? Er det slik det er å være på internett?

Tidligere hadde jeg jo bare fått pepper fra de som kjente meg, nå var det helt ukjente folk som skulle mene noe om meg.

Jeg var satt ut. To dager brukte jeg i sengen, hvor hodet spinnet rundt med spørsmål som: skal jeg slutte med dette? Er det verdt det? Er det noen der ute som liker det jeg gjør? Hvorfor gjør jeg egentlig dette?

Jeg kom til at JA det er verdt det! Jeg må holde fokus på de som liker meg og vil ha meg i livet deres, og ikke de få som ikke er mine venner og kanskje ikke engang kjenner meg.

Episoden i 2009 var ikke siste gangen jeg skulle få slemme kommentarer. De kommer fortsatt når jeg legger ut videoer eller blogger. Jeg har døpt disse kommentatorene for ”Nettblotterne”. Tidligere opererte de i Slottsparken eller på turstier: hoppet fram fra buskene og skremte oss med sin nakne kropp og lille penis. Nå sitter de halv-anonyme bak sin PC og slenger med leppa. Feigt spør du meg. Selv ser de kanskje på det som ”konstruktiv kritikk” og ”bidrag i en viktig debatt”?

Jeg sletter ofte de slemmeste kommentarene. Men det er vondt hver gang. Jeg bruker ikke lenger to dager på å komme meg. Jeg rister de vanligvis av meg på under to minutter nå. Og på bloggen har jeg hatt kontroll. Noe helt annet er det når landets største tabloidavis trykker noe – der har man ikke mye kontroll. De lager nye overskrifter når alt du sier er: ”vær så snill å ikke ring meg mer – og klart jeg blir lei meg”

Hvordan kan så mange mene noe om meg når de ikke engang kjenner meg? Og eneste de baserer seg på er en VG artikkel full av fakta-feil? Hvordan kan de skrive om hun ”Gry Sinding” som om hun ikke er et menneske? Hvordan kan de skrive som om de vet hvem jeg er og hva jeg står for? Hvor kommer alle disse folkene fra?

Klart jeg blir trist og lei meg jeg. Hva skjedde med vanlig høflighet? Ekspertene sier ”all presse er bra presse”, ”ikke vis følelser, da tar de deg bare enda mer” eller ”hold deg unna diskusjonen, da finner de snart noen andre å ta”

Jeg synes ikke dette er greit. Jeg vil vi skal ha egne meninger, at vi alle skal tørre å rekke opp hånden. Og jeg elsker diskusjoner, men det må være fair.

Jeg vil det skal være lov av vi som vil kan være annerledes, uten at noen skal ”ta oss”. Jeg ønsker å inspirere andre til å være annerledes og ”ta mer plass” – for jeg mener vi da går foran og løfter taket for andre, slik at de også kan skinne. Men jeg vil også at vi skal respekteres for at vi er annerledes og for at vi er mennesker.

Jeg vil at kritikerne skal vite at jeg har følelser og selvfølgelig blir lei meg når folk kritiserer meg uten at de overhode kjenner meg. Om du er en av de, så vil jeg oppfordre til at du ser gratiskursene mine og sjekker ut hvem jeg er og hva jeg står for før du publiserer din kritikk. Og bare for være klar på det: Disse treningene og min “unorske” stil passer ikke for alle – og det er helt ok og heller ikke meningen. I treningene deler jeg mine erfaringer og strategier om hva som kreves for å lykkes som grunder, til de som får verdi ut av videoene. På tross av (eller kanskje mer på grunn av?) at jeg er litt anderledes.

Selv lever jeg etter kloke Tinteguris ”Vær varsom” regler før jeg kommenterer på nett:

1. Ville jeg selv ha likt å bli omtalt og snakket om på denne måten?

2. Har jeg nok informasjon om saken til å være så skråsikker?

Kjøreregler som er gull synes jeg. Burde vært obligatorisk ”pop-up” hver gang du skal postere noe på FB eller i media : )

Det blåser på toppene sies det. Jepp, det gjør det. Vi skal ha våre ups and downs alle sammen. Jeg heier på de som tørr å rekke opp hånden offentlig. Det kreves mot rett og slett. Det å heie på noen som kritikerne stormer mot, det krever også mot. Du kan bli tatt med og latterliggjort du også. Så jeg forstår godt de som holder seg unna. Derimot syns jeg vi alle har ansvar for å si fra når noen går over streken og at det er helt nødvendig med ”vær varsom” regler – hva om det var deg neste gang? Ville du synes det var ok?

Gry